Alle seks er nå tilbake i Norge i god behold. Også jeg som fortsatte til Georgia.
I Spitak var vårt store drivhusprosjekt vel gjennomført. Mottakelsen var overveldende. Barna sang og danset, og vi fikk lokal mat bragt av foreldrene.
Det var sterkt å høre historiene til femti-sekstiåringene som overlevde
jordskjelvet som små barn i 1988, mens foreldrene omkom. Snø, kulde, mørkt og
alene med redselen. Vi fortsatte østover til grensen mot Azerbaijan. Landsbyen
Berkaber ligger 400m fra grensen og kun 800m til en Azerbaijansk landsby.
Snikskyting siden krigen på nittitallet og minelagte jordbruksarealer preger
folk. Men - i sommer er de to landsbyene blitt enige om å slutte med skytingen,
og lokal fred råder så langt. Vårt utviklingsprosjekt ble gjennomført for fire
år siden, og vi var spent på varigheten. Vi ble andektige i møte med asfaltert
lokalvei helt inn til torget. Sist var de to kilometerne en vanskelig kjørbar
setervei. Myndighetene kvitterte med infrastruktur, ikke minst på grunn av vårt
utviklingsprosjekt. Både barnehageopprustning, skoleprosjektet, honningprosjekt
og drivhus var godt videreutviklet. Spirene til næringsutvikling hadde vokst.
Vi fikk «skylden» for den enestående utviklingen i landsbyen. Norsk
beskjedenhet demper stoltheten, men det varmer.Både Armenia og Georgia sliter med tankene om framtiden. Vi får hjelpe
dem å håpe på en tryggere tid framover.
